Njallaavzi

Idar Kristiansen

Les Idar Kristiansens hyllingsdikt til nasjonalparken

Her har en viss mann klort djupt i grus og berg!

Furene etter neglene
vitner om arg og vanmakt:
Den lange fra Deadnumuotki
ned Njallaavzi
(Fandens lillefinger er lang),
renna for Mirkujohka,
vannløse Goikegorsa (med skjult isblod langs ryggraden),
Jiettanasgorsas fandenivolske sug av Shangri La,

og sporet etter tommeltott-neglen lengst nord: Rasseaddjatgorsa langs fjellrevens eget fjell.

Det må ha vært på en fredag den 13
at hinmannen klorte i jordskorpa
sydøst for Jorba Cierte.
Hele lørdagen
sto furene i tundralandet som arr
fylt av koldbrann.

Men søndag
smurte Vårherre
(som glemte budet om hvile)
grønn salve i sårene:
BLI LIV!
Og mandag var furene fylt
av en hektisk frodighet
som fjellreven, svalene,
falken og myggmyriadene
priste og sa:
-Himmel på jorden!
Om nå bare menneske-termittene
høfligst kunne holde seg vekk!

Men der Fanden risper
landskapet,
oppstår forgiftning
(svovel, gull, bly etc.)
i Njallaavzi
er navnet u r a n.
Blodsugersvermene
klarer seg nok selv om termittene
brøyter seg frem til Njalla
med brøl
og borende brodder av stål.
Men hvor skal de hjemløse falkene,
fjellrev-ungene og taksvalene
uten tak gjøre av seg?
Og blomstene,
som slett ikke alle er liljer
på marken, men kanskje
brudespore, en vill orkid?

Og hvor skal våre små barn,
våre håp gjøre av seg
om uran-dyret gak gorsa-veggene
en forferdelig natt
slippes løs?


Tell A Friend
E-mail this
Or share with...


Here, fishy fishy fishy...