Til tross for at jeg begynte å bli temmelig kjepphøy og mente at det meste var mulig å padle, var Torkel like urokkelig når vi kom til uoversiktlige steder.
Ut av kajakken, her må det inspiseres.
Og han skulle få lønn for sin forsiktighet.
Stryket vi kom til forsvant rundt en skarp høyresving. Vi gikk i land og ruslet til fots de siste femti meterne. Rundt svingen ramlet elva utfor en kant og ned ei ti meter lang og bratt sklie bestående av store steiner. Hadde vi havnet utfor her ville vi utvilsomt ha veltet og mest sannsynlig skadet oss selv og kajakkene.
Terrenget på begge sider av elva var bratt og besto av løse steiner og grus. Blodet piplet i fra kutt og rifter i hender og på leggene da vi etter en drøy halvtime kunne parkere min kajakk nedenfor fossen. For å få den ned til elva igjen måtte vi fire den ned fjellsida i et langt tau. Ikke fritt for at vi var varme i knotten etter dette, og vi hadde ikke særlig lyst å gjøre samme jobben igjen, med den andre kajakken
Vi inspiserte derfor fossen på nytt. Løsningen ble at Torkel linet sin kajakk ned, helt inne ved fjellveggen. Jeg satt nede i fossekulpen og tok i mot. Det hele forløp uten dramatikk.
Fisken i kulpen så ikke ut til å la seg skremme av oss. Mens vi jobbet med å få kajakkene ned så vi flere ganger fisk som prøvde å hoppe opp fossen. Relativt stor røye, sannsynligvis fisk som hadde sluppet seg ned fra Reisavann, ville nå opp igjen. Men forgjeves, fossefallet var for stort. Uansett, dette lovet godt med tanke på hva vi hadde planlagt til middag samme kveld, stekt røye fra Jiertafossen.
 |
| Padling er tur, og ingen tur uten gode pauser. Og midt på dagen, med knallsol og tjuefem grader i skyggen, er livet deilig og best av alt; totalt myggfritt! |
Vi var derfor rause med tiden når vi innvilget oss lunsj. Et par timer med bålkaffe og brødskive med blåbær gjorde godt.
Og her må jeg få lov til å rose vedkommende som har kommet på noe så genialt som syltetøy på sprutflaske. Helt fantastisk! Oppfinnelsen av hjulet er vel det nærmeste jeg kan sammenligne denne bragden med.
Lunsjpausene besto dessuten av finmysing på kartet. Andre dag var det Jiertafossen som nærmet seg og vi ville ikke utfor den. Vi memorerte derfor landemerker etter beste evne. Fossen var imidlertid lett å finne. Den buldret kraftig og terrenget avslørte at her datt vannet mange meter. Som første kveld slo vi leir på vestsida.
Det første Torkel måtte gjøre var å lage seg tørkesnor.
Et par kilometer lenger opp, hvor elva rant over en nakke kom kajakken hans på tvers for en stein. Elva presset mot kajakken, men rutinert som han var la han seg over steinen og hadde full kontroll. Helt til jeg kom. Opptatt som jeg var av å følge min mentors veivalg, klarte jeg ikke å styre unna og kjørte rett i kajakken hans. Dette ble i meste laget selv for han, og kajakken ble vridd med åpningen mot strømmen. Elva var ikke dyp, og det var ikke fare på ferde, men han satt bom fast. Strømmen holdt kajakken i et jerngrep og eneste mulighet for å komme seg løs var å klatre ut. Dermed var kajakken full av vann. Vi fikk den tømt, men det meste var vått. Derfor snora.
 |
| Jiertafossen. Leiren kan skimtes til høyre i bildet. |
En kraftig ettermiddagsbyge skylte over oss mens vi fisket middagen i Jiertakulpen. Om det var de mørke skyene eller feil sluk vites ikke, men de store ville ikke ta i. Men vi fikk mange nok små, og hadde en kjempemiddag bestående av smårøye og potetmos. Etter en liten time med pøsregn, skinte sola igjen mellom skyene.
Regn igjen, var Torkels kommentar da jeg slo opp øynene neste morgen. Jeg hørte dråpene mot duken, og var for trøtt til å stille kritiske spørsmål til værobservasjonen hans. Etter et par minutter begynte jeg derimot å lure på hvorfor jeg kunne skimte sola gjennom teltduken. Regnet viste seg å være et tonn mygg som ventet på oss i ytterteltet. De hoppet opp og ned i ren forventning. For oss hørtes det ut som regn, men det var egentlig den nord norske myggas krigsdans mot teltduken. Gjett om de satte pris på regnet kvelden før, og nå var de klar for desserten. Vi lot oss ikke vippe av pinnen, og nøt morraskaffen iført et ekstra lag med myggolje.
 |
| Etappen ned mot Reisaelvas største fossefall, Imofossen, foregikk uten dramatikk. Torkel hadde vært her før og kunne med stor nøyaktighet peke ut Statskogs tømmerkoie noen hundre meter ovenfor fossen. Her gikk vi i land. |
 |
| Ovenfor fossen har elva gravd seg ned i fjellgrunnen og renner tjue meter lavere enn terrenget for øvrig |
Selve fossen er imponerende der den kaster seg utfor en kant og faller trettito meter ned i et juv. Ei sideelv kommer inn og deler juvet med Imo. Et flott skue!
 |
| Baugen av en aluminiumskano lå slengt i en krok der nede. Strømmen må ha ført den dit etter at noen har hatt et uhell lenger opp. For oss virket det som om naturen hadde tygd den i småbiter, og at den nå lå her til skrekk og advarsel. |
 |
| Imofossen representerer starten på et parti i elva hvor landskapet er vilt og vakkert, og ikke padlebart |
Vi forberedte derfor den lengste bæringa på turen, om lag tre kilometer. Her hadde vi fått tips om å følge Turistforeningas merkede sti, og ikke den mer spektakulære som følger elva. Det viste seg å være smart, og etter en times tid var vi nede ved elva igjen.
Herifra og helt ned til havet er elva for det meste rolig der den svinger seg nedover Reisadalen. For oss som i to dager hadde fråtset i fosser og stryk ble de padlemessige utfordringene i denne delen av elva små.
Landskapet derimot, imponerte til og med en Finnmarking. Vi lente oss derfor tilbake i kajakken og lot høye majestetiske fjell, utrolige klippeformasjoner og en frodighet som en skal lete lenge etter passere på begge sider. Det er en fantastisk opplevelse å sitte i kajakken og la naturen passere deg slik; som å sitte midt inne i en naturfilm!
 |
| Og som i enhver god film; det gjeveste til slutt. |
Når vi passerer det fjellet som stikker ut der på høyre hånd, da ser du den.
Torkel fikk rett; jeg så den; Mollis. Først bare en del, men etter hvert som vi gled nedover elva så jeg mer og mer av den utrolige fossen.
 |
| Da jeg sto rett under den, så nært som en kan komme. Der jeg både kunne se, høre, lukte, smake og føle hele dens kraft gjennom tohundreogsekstini meter fall, da brydde jeg meg ikke om at jeg følte meg som en turist, jeg lot meg bare imponere. Fantastisk! |
Mens vi padlet de siste kilometerne ned til der veien starter, og skyssen ventet på oss, klarte jeg ikke å la være å smile. Vi vinket til elvebåter med turister og fluefiskere, lot kanopadlere og fotturister med store sekker passere i øyekroken. Men vi kunne ikke helt legge tanken bak oss. Vi følte oss utrolig privilegerte som fikk oppleve dette.
Og Mollisfossen satte et verdig punktum for en helt spesiell naturopplevelse.
eller del på..
Here, fishy fishy fishy...
Del 1 av artikkelen
Media
Del artikkel
Skriv ut
