Del 2
Bruk av norsk i Sappen
Etter hvert som fornorskningspolitikken gjorde seg gjeldende, snakka befolkningen norsk som andrespråk, og dette er altså viktig for å forstå hvorfor dialekten i Sappen er en ny dialekt. På grunn av manglende kilder er det ikke mulig å vite nøyaktig hvordan dette norske mellomspråket var i begynnelsen. Vi vet også lite om hvordan tospråkligheta faktisk fungerte. Det er likevel på det rene at kvenene etter hvert lærte seg norsk, og lærene oppfordra foreldre om å snakke norsk til sine barn. Emil Hansen [1957] har interessante observasjoner om innbyggernes norske mellomspråk:Men mange av dem [innenbygdsmenn] hadde dessverre en feil som ofte hadde blitt både dem selv og deres arbeidskamerater en kilde til ergrelse: De forstod ikke og kunne ikke tale norsk [ ]. Ikke bare den kvænsktalende ungdom i bygda, og eldre med, men også nykomne arbeidssøkende kvæner begynte endelig å forstå. Ikke først og fremst norsk akkurat, men at det var livsnødvendig å forstå norsk på arbeidsplassen. Og så tok de seg sammen og leverte et norsk, som nok særlig i begynnelsen virket mere egenartet enn prikkfritt, men de ble da forstått, og det var jo hovedsaken. De yngre ble dessuten ganske flinke i språket. (Hansen [1957]:51f, min utheving)
For det andre var det ulike andre norske dialekter i bruk i Reisadalen, særlig fra begynnelsen av 1900-tallet. I Nordreisa bygdebok finner vi en tidstypisk vurdering av de norske dialektene fra begynnelsen av 1900-tallet:
Derimot talte hver i sær av de fremmede norske innflyttere deres respektive dialekter på de forskjellige steder innen bygden. Dette har gjort talespråket noe uensartet her inne, foruten at det på de stedegnes tunge med deres eiendommelige tonefall kom til å forkvakle og utvanne den gamle gode dialekt fra før. Hva det norske språk således vant i bredde, tapte det i kvalitet. Men det er iallfall norsk, et norsk i utvikling forhåpentligvis mot noe bedre. (Hansen [1957]:57)
(Det er vanskelig å forestille seg hva Hansen anser som den gamle gode dialekt. Sannsynligvis må dette begrepet forstås som uttrykk for en alminnelig oppfatning av det norske språket som en statisk og ahistorisk varietet som eksisterer uavhengig av menneskene som snakker det.)
Folk fra Midt-Norge slo seg ned i Nordreisa, og dette betyr at trøndsk, gudbrandsdalsk og østerdalsk har vært kilder til den norske dialekten i Sappen. Den norske dialekten i området er i dag på ingen måte lik typiske dølamål slik vi kjenner dem fra Bardu og Målselv, men det fortelles om dialektord i enkelte familier som kan være fra disse norske dialektene. Ett eksempel er frausk for frosk (ifølge Marit Bråstad Johannessen, personlig kommunikasjon 2000. Frausk er dokumentert ulike steder på Vestlandet, i Midt-Norge og Nord-Norge (Norsk ordbok) og i Bergens stift (Aasens ordbok)). For det tredje har det norske språket i skolen vært viktig som mønster for elevene i Sappen. Selv om elevene gikk på omgangsskole og kun hadde noen få uker på skolen, var læreren en myndighetsperson i bygda, og lærerne fungerte som norskspråklige forbilder for elevene. I lærebøkene møtte de det norske (det vil si danske) skriftspråket.
Forhold som har bidratt til språkskiftet
Skolen hadde en viktig rolle i innføringa av det norske språket i Sappen. Elevene fikk etter hvert ikke snakke kvensk på skolen, og kvensk skulle bare brukes som et hjelpespråk. I 1905 ble det ansatt en lærer som bare snakka norsk på Sappen skole. Lærere som kunne vise at elevene ble flinkere i norsk, fikk finnefondstillegg, altså en økonomisk gevinst for å lære elevene norsk. (Det er mer om skolen i Sappen i min doktoravhandling.)På grunn av skoletidas forholdsvis beskjedne omfang, bør ikke skolens rolle overdrives i den tidlige fasen av språkskiftet, og det er grunn til å utfylle bildet med andre forhold som har virka inn på språkskiftet i Sappen.
Allerede fra begynnelsen av 1700-tallet har det vært markeder i Nordreisa og Skjervøy, og disse markedene var viktige møtesteder for å drive handel. Da markedene opphørte i løpet av 1890-årene, ble det mindre kontakt mellom kvenene i Norge og deres kjente i Finland. I tillegg forsvant også en viktig språkarena for folk i Nordreisa. Markedene ble senere erstatta av permanente butikker, og den første butikken i Nordreisa var trolig P.B. Lund i Sørkjosen som åpna i 1834. I 1939 ble det starta innkjøpslag i Sappen, og i 1947/48 ble den første butikken i Sappen åpna. Ifølge Ingvald Hasselberg (personlig kommunikasjon, 2003) var butikken et samlingssted i bygda. Det ble snakka kvensk og norsk om hverandre, alt etter hvem som var tilstede. Fortsatt er butikken viktig for bygda, men det er mindre vanlig at folk snakker kvensk.
Rundt 1900 utparsellerte staten jordeiendommer i Reisadalen. På disse parsellene bosatte det seg blant annet norsktalende. Dermed økte antall norsktalende i Sappen skolekrets, og kvensktalende og norsktalende barn gikk i samme skole. Barn sies å være barns beste lærere, og til å begynne med var det trolig slik at de norske barna lærte kvensk, men etter hvert har dette nok snudd seg slik at de kvenske barna lærte norsk av sine medelever. Årsaken til dette skiftet var trolig at elevene etter hvert ikke fikk lov til å bruke kvensk på skolen, heller ikke i friminuttene. Som kjent er det vanskelig å skifte omgangsspråk. Har man begynt å snakke norsk til en person, er det vanskelig å senere begynne å snakke kvensk eller et annet språk.
Også den offentlige veibygginga fikk betydning for språkskiftet. Veien mellom Sørkjosen ved kysten og Vinnelys i Sappen skolekrets sto ferdig i 1904. Anleggsarbeiderne var i utgangspunktet menn som snakka norsk, og veiprosjektet ble også en mulig inntekstkilde for bygdas menn. Det var viktig for arbeiderne å forstå hverandre, og mennene fra Reisadalen måtte lære seg norsk. Emil Hansen hevder at det oppsto søt musikk mellom kvenske kvinner og norske veiarbeidere. Dermed lærte kvinnene snart av de fremmedes tale å forbedre sin egen, og således trengte det norske språk, kanskje for første gang, lett og smertefritt inn i de fleste hus langs veien (Hansen [1957]:50).
En annen viktig arena for det kvenske språket er religion. I Nordreisa sto læstadianismen sterkt, og selv om læstadianismen primært ikke var en etnisk bevegelse, har den hatt innflytelse på språksituasjonen fordi læstadianismen kan sies å ha vært en språklig arena både for kvensk og samisk. Finske predikanter og prester kom til bygda og snakka til folk på deres morsmål. Læstadianismens hovedmotiv var forkynnelse og omvendelse, og for å nå fram til forsamlingene med budskapet har bevegelsen lagt vekt på å bruke folks morsmål. Læstadius selv brukte både finsk og samisk i sin forkynnelse. På forsamlingene ble det tolka mellom språkene, og tekster er blitt oversatt mellom språkene. Læstadianismen har gjennom dette bidratt til at kvensk og samisk språk og etnisitet er bevart på det religiøse området selv etter at andre arenaer er blitt fornorska. I dag er læstadianismen fortsatt en betydelig bevegelse i Nord-Norge, og det forekommer fortsatt at samisk og kvensk/finsk blir brukt på forsamlingene.
En annen viktig arena for det kvenske språket er religion. I Nordreisa sto læstadianismen sterkt, og selv om læstadianismen primært ikke var en etnisk bevegelse, har den hatt innflytelse på språksituasjonen fordi læstadianismen kan sies å ha vært en språklig arena både for kvensk og samisk. Finske predikanter og prester kom til bygda og snakka til folk på deres morsmål. Læstadianismens hovedmotiv var forkynnelse og omvendelse, og for å nå fram til forsamlingene med budskapet har bevegelsen lagt vekt på å bruke folks morsmål. Læstadius selv brukte både finsk og samisk i sin forkynnelse. På forsamlingene ble det tolka mellom språkene, og tekster er blitt oversatt mellom språkene. Læstadianismen har gjennom dette bidratt til at kvensk og samisk språk og etnisitet er bevart på det religiøse området selv etter at andre arenaer er blitt fornorska. I dag er læstadianismen fortsatt en betydelig bevegelse i Nord-Norge, og det forekommer fortsatt at samisk og kvensk/finsk blir brukt på forsamlingene.
Rent språklig kan vi snakke om en overgangsperiode på begynnelsen av 1900-tallet, og Sappen skolekrets gikk i løpet av to-tre generasjoner over fra å være flerspråklig med norsk og kvensk som opplæringsmål til å bli ettspråklig der bare norsk er opplæringsmål, og i denne perioden dannes den nye norske dialekten i Sappen. Kvensk lever likevel videre med de som lærte kvensk i oppveksten, men språket ble ikke overlevert til de neste generasjonene. Ifølge Aikio (1989) var perioden 1910-1930 den avgjørende fasen i språkskiftet i øvre Reisadalen: I løpet av 1910-tallet etablerte den første rent norskspråklige familien seg i Sappen, og i løpet av 1930-tallet etablerte den siste ettspråklig finske familien seg i samme området. I 1940 var det 14 ettspråklig norske familier i den øverste delen av Reisadalen.
Hva skjer med det kvenske språket?
I Sappen er kvensk i ferd med å forsvinne, og Sappen som store deler av Nord-Norge har gått fra å være flerspråklig (kvensk, norsk, samisk) til å bli ettspråklig norsk. Språkskiftet i Sappen reknes med å være gjennomført på 1940-1950-tallet. Etter det jeg kjenner til, er de som lærte kvensk i barndommen gjennom naturlig omgang med sine foreldre og naboer, rundt 70-80 år. Det er mulig det finnes noen yngre som har lært kvensk på denne måten, men de er i så tilfelle unntak. De yngre som kan kvensk i dag, har gjerne lært språket på skolen eller på ulike kurs i kvensk. Foreløpig er kvensk et skolespråk, og jeg kjenner ikke til at yngre familier har valgt kvensk som sitt familiespråk, men hvem vet hva framtiden kan bringeLitteraturliste
AIKIO, MARJUT (1988): Om minoritetsspråk og flerspråklighetsprofiler i Nord-Skandinavia, i Kyösti Julku (red.): Nordkalotten i en skiftande väld kultur utan gränser och stater över gränser, Jyväskulä: Gummerus oy kirjapanio, s. 132-163. AIKIO, MARJUT (1989): The Kven and Cultural Linguistic Pluralism, i Acta Borealia 6/1, s. 86-97. AIKIO, MARJUT (1990): Some Issues in the Study of Language Shift in the Northern Calotte, i Ernst Håkon Jahr & Ove Lorentz (eds.): Tromsø Linguistics in the Eighties, Oslo: Novus Press, s. 9-31. DAHL, HELGE (1957): Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, Oslo: Universitetetsforlaget. DRIVENES, EINAR-ARNE & EINAR NIEMI (2000): Også av denne verden? Etnisitet, geografi og læstadianisme mellom tradisjon og modernitet, i Øyvind Norderval & Sigmund Nesset (red.): Vekkelse og vitenskap. Lars levi Læstadius 200 år, Tromsø: Universitetet i Tromsø, s.157-187. ELENIUS, LARS (2001): Både finsk och svensk. Modernisering, nationalism och språkförändring i Tornedalen 1850-1939, Umeå: Kulturgräns norr. HANSEN, EMIL [1957]: Nordreisa bygdebok, Nordreisa: Nordreisa kommune. RYYMIN, TEEMU (2003): De nordligste finner. Fremstillingen av kvenene i den finske litterære offentligheten ca. 1800-1939, doktoravhandling, Tromsø: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. SOLLID, HILDE (2003): Dialektsyntaks i Nordreisa: Språkdannelse og stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk, Tromsø: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Tromsø.
 Hilde Sollid |
Media
Del artikkel
Skriv ut
Here, fishy fishy fishy...
