Del 2

Nirvanas port

Ved nedrefosshytta kviler stien før den tar fart over hengebrua og ura på veien til Imo. Nå passerer vi den dramatiske grenselinjen mellom de lagdelte bergartene fra urhavets bunn, og de røde blokkene av grunnfjellsgranitt. Ved Bjørnehiet går stien høyt i berget, med femti nifse meter ned i stryket. Og så står vi fremfor Imoroaivi - Imo ryggen. Større kontrast til Vuomatakkas urskog kan vi knapt finne. De røde granittbergene har forsonligt overtrekk av lav i alle gråtoner. Alle steiner er firkantede, enkelte så store som hus. All stup går rett ned, og langt der nede durer elva i halvmørke. Laksen går helt hit inn, i Jorma-kulpen. For å finne den må du være innviet, og så gå gjennom en trollport i berget før du stiger ned i halvmørket.... Og hvem vet om du finner veien opp igjen?

Vi stopper ved Imo. Stien går videre til Raisvuombmi og Kautokeino, men sluket ved Imo-fossen kan være passende som Verdens Ende. Her må vi ta oss god tid. En gang kom vi med en hel skoleklasse hit en solvarm juninatt. Alle la seg ned i lyngen over fossen og lukket øynene. Det var som å ligge midt inne i fossen og solskinnet samtidig. Det blir fortalt at da Nordahl Grieg var her en vårdag like før siste krig, gråt han ved Imo. En indisk turisk ville vel sagt: "Her er porten til Nirvana". En klar høstdag ved Imo er en helt annen opplevelse. Og da må du ha åpne øyne, for grønne furuer og gule bjørker, for flammerød blokkebærlyng i grå lav, og under det hele rustrød granitt med mørkt alge-overtrekk ned mot sluket. Etter dette kan du snu og gå stien ned igjen de 33 km til Saraelv, mett av naturopplevelser. Og likevel har du bare sett omlag 20 kvadratkilometer av nasjonalparken. Utenfor synsraden fra stien er det fremdeles 780 kvadratkilometer igjen. Vil du vite hva som finnes der? Da må du opp Reisavidda - Raisduottar - og gi deg på veg inn i njallaens - fjellrevens - rike.