Del 2
Nirvanas port
Ved nedrefosshytta kviler stien før den tar fart over hengebrua og ura på veien til Imo. Nå passerer vi den dramatiske grenselinjen mellom de lagdelte bergartene fra urhavets bunn, og de røde blokkene av grunnfjellsgranitt. Ved Bjørnehiet går stien høyt i berget, med femti nifse meter ned i stryket. Og så står vi fremfor Imoroaivi - Imo ryggen. Større kontrast til Vuomatakkas urskog kan vi knapt finne. De røde granittbergene har forsonligt overtrekk av lav i alle gråtoner. Alle steiner er firkantede, enkelte så store som hus. All stup går rett ned, og langt der nede durer elva i halvmørke. Laksen går helt hit inn, i Jorma-kulpen. For å finne den må du være innviet, og så gå gjennom en trollport i berget før du stiger ned i halvmørket.... Og hvem vet om du finner veien opp igjen?Vi stopper ved Imo. Stien går videre til Raisvuombmi og Kautokeino, men sluket ved Imo-fossen kan være passende som Verdens Ende. Her må vi ta oss god tid. En gang kom vi med en hel skoleklasse hit en solvarm juninatt. Alle la seg ned i lyngen over fossen og lukket øynene. Det var som å ligge midt inne i fossen og solskinnet samtidig. Det blir fortalt at da Nordahl Grieg var her en vårdag like før siste krig, gråt han ved Imo. En indisk turisk ville vel sagt: "Her er porten til Nirvana". En klar høstdag ved Imo er en helt annen opplevelse. Og da må du ha åpne øyne, for grønne furuer og gule bjørker, for flammerød blokkebærlyng i grå lav, og under det hele rustrød granitt med mørkt alge-overtrekk ned mot sluket. Etter dette kan du snu og gå stien ned igjen de 33 km til Saraelv, mett av naturopplevelser. Og likevel har du bare sett omlag 20 kvadratkilometer av nasjonalparken. Utenfor synsraden fra stien er det fremdeles 780 kvadratkilometer igjen. Vil du vite hva som finnes der? Da må du opp Reisavidda - Raisduottar - og gi deg på veg inn i njallaens - fjellrevens - rike.
Her. ved sluket ved Imo-fossen må vi ta oss god tid. Det kan være høvelig som Verdens ende. |
Nasjonalparkens kronjuvel
Skal vi opp på vidda, så la oss starte innerst i Imo-sluket, ved Spanifossen, som betyr "olven" ("drøvelen") i gapet. Spanigorsa er som en lærebok i geologi. Her er forkastninger og folder, slik at dalsida mot sør ligner en domkirkevegg. Over oss stiger Jiertafjellet. Med sine beskjedne 830 meter er det likevel synlig over store deler av den lave Vestvidda, med sin karakteristiske profil. som ligner kvinnehodet i Kautokeino drakten. I mylderet av grå fjellrygger som alle ser like ut, er dette et fast holdpunkt for vandreren. Til gjengjeld ser du langt fra Jierta-toppen også. Nærmest er den brede skogdalen Geatkevuopmi/Ahmavuopmi. Lengre vekk skjærer Njallaavzi innover i fjellheimen. Aller lengst vekk i synsranden ligger Sagge Cierte, selve storfjellet i Njallaavzi, og grensefjellene på finsk side (der finlenderene harsine lyttestasjoner for å overvåke NATO-aktiviteten hos naboen). En vuopmi er en vid skogdal. Geatkevuopmi ("Jernleinen") er en gammel sjøbotn fra istiden. I fjellsidene kan vi skjeldne strandlinjer, og på kote 540 har sjøen hatt to utløp: Spanigorsa er den ene. Den andre har planert en stor slette innerst i Ahmavuopmi, "Europas største teltplass".Men denne blide sletta ender i et slags mayatempel, før kløfta skjærer seg 300 meter rett ned mot Vuomatakka.
Men dette er bare en sideveg. Vi skal til selve villmarka, til Njallaavzi - Hvitrevjuvet. Vegen går fremover en merkelig sjø som er oppdemmet i en skråning av en rullesteinås (esker). Sjøen er grunn midt utpå og dypest langs den ene siden. Det er Hoakkanjavri - "den fjerne sjøen". Vi går i steinurer og nakne heier, av og til gjennom skieri (dvergbjørkheier) og rohtu (lappvier) i den vide og storslåtte Njallalakko, der sandbankene er gjennomvevd av njallaens mange hi system.
Brått åpner det seg en revne i vidda. Fremfor oss ligger noe som ser ut som en telemarksdal med frodig skog og små gårdsbruk. Men det er ikke noen hus og "åkrene" viser seg å være frodige våtmarker med små tjern. Midt gjennom det hele går en stille elv med rød granittsand på to meters dyp. Over sanden går store røyer og slår sakte med sporden. Dalen er innestengt og solvarm. I urene på solsiden kryr det av firfisle - et varmekjært dyr mer enn 500 meter over havet!
Brått åpner det seg en revne i vidda. Fremfor oss ligger noe som ser ut som en telemarksdal med frodig skog og små gårdsbruk. Men det er ikke noen hus og "åkrene" viser seg å være frodige våtmarker med små tjern. Midt gjennom det hele går en stille elv med rød granittsand på to meters dyp. Over sanden går store røyer og slår sakte med sporden. Dalen er innestengt og solvarm. I urene på solsiden kryr det av firfisle - et varmekjært dyr mer enn 500 meter over havet!
Les mere |
Here, fishy fishy fishy...