Mer enn elvebåter og laks.
Nasjonalparken i Nordreisa
Vi så det på TV opptil flere ganger: Elvebåter i strie stryk under lav kveldsol, en liten jente som klippet over bandet ved inngangen til nasjonalparken, statsråd Rønbeck og andre kjendiser ved bålet under Mollisfossen.
Det var alt NRK-TV kunne fortelle oss om den saken. Artiklen som er gjengitt her ble skrevet av Hartvig Sætra etter åpningen av nasjonalparken i 1985 og trykket i "Vi i Troms".
Det er underlig hvor "smal" TV-ruta kan bli i forhold til realitetene. De som åpnet "Reisa Nasjonalpark" så bare en liten del av dette storslåtte området; vel 3 av i alt 803 kvadratkilometer! Leserene får bære over med meg som kjenner hele området, når jeg gremmes over å få de samme tre kvadratkilometrene gjentatt om og om igjen på fjernsyn.
 |
| Fra midtre delen av øverdalen, utsikt nedover fra Tissaltakka-fossen |
Jeg er glad for at "Vi i Troms" vil gi plass for en bredere presentasjon av vår nyeste nasjonalpark, - som også er en av de mest allsidige og kontrastrike i vårt land.
La oss derfor ta utgangspunkt ved statsråden som sitter ved bålet, og vi sender både elvebåter og helikopter tilbake til bygda. Elvebåten er bra nok til sitt bruk, men den kan bare føre oss omtrendt en mil lengre opp i dalen. Med helikopter kan vi sveve over hele området på en times tid, men da kan vi like godt kjøpe et prospektkort. Derfor skal vi gå.
Stien langs elva
En sti der folk og dyr går følger sin egen logikk, som er ulik maskinlogikken. Stien endrer seg fra år til år: en dag ramler en stor bjørk i bakken. Stien svinger utenom i noen år, inntil nedbrytninga har ført bjørka tilbake til jorda. Davil stien rette seg ut igjen. For den er rasjonell i den mening at den alltid velger korteste vei mellom to punkt - så sant det er mulig. Derfor er stien også pragmatisk av natur. Den bøyer seg for realitetene, for eksempel når Reisaelva lever opp til sin gammelnorske navn og 'reiser' seg i vår-flommen og strømmer inn over hele dalbotn. I vårbruset kan elva rive med seg så mangt; bålplasser, tjæremiler og selve stien. En dag i 1980 tok elva også den fine gammen av tømra bjørk i Voumatakka. Elva lar tyvgodset ligge igjen på bankene lenger nede. Der finer vi igjen en sør-europeisk steppebusk - tamarisk eller klåved - som binder den nakne sanden fast og bygger strendene opp igjen. Slik endrer elva seg, akkurat som stien.Vuomatakka, ja - deltaet i skoglandet, som mange vil kalle "et grønt helvete". Jeg har gått i regnskogen på Cuba, og der var det lettere å ta seg frem enn i bregneskogen i Vuomatakka, med sine vindfalne older- og heggkratt, og med bregner, bringebær og rips til halsen.
Men midt inne i strutsveng og mjødurt til under armene står du brått foran en av de "tre store blå" i Reisadalen; Enten meterhøy sibirturt med lyseblå korger, lappflokk med mørkeblå klokker, eller spir av småblomstret storveronika.
Høstfargene i Vuomatakka er noe for seg selv. Og en ekstra oppmuntring for septemberturisten er mengdene av rips og bringebær langs stien.
Ved Sievra blir terrenget brått annerledes. Store morener hoper seg opp, med gammel furuskog. Her har andre naturkrefter herjet: I 1964 felte en nordveststorm bortimot halvparten av furuskogen. I dag er de døde furuene fredet og skal ligge urørt til de går tilbake til jorda. Både Døden og Livet har sin hage ved stien i Reisadalen.
Ved Sievra blir terrenget brått annerledes. Store morener hoper seg opp, med gammel furuskog. Her har andre naturkrefter herjet: I 1964 felte en nordveststorm bortimot halvparten av furuskogen. I dag er de døde furuene fredet og skal ligge urørt til de går tilbake til jorda. Både Døden og Livet har sin hage ved stien i Reisadalen.
 Les mere |
Media
Del artikkel
Skriv ut
Here, fishy fishy fishy...
